Om Sarepta Søk English Íslenska
Vårt strålende univers Sola Sola og solsystemet Tidlig kunnskap om sola Solas struktur Solas ytre lag Solaktivitet Nordlysets mystikk Solformørkelser Lenker Solas utvikling Moderne ferder SOHO overvåker sola Solsatellitten Hinode Vår naboplanet Venus Utforsk planeten Mars I bane rundt Saturn Satellitter i bane Romsonder og bemannede romfartøy Jorda sett fra satellitt Satellitter overvåker jorda Jordobservasjon og GIS Spinn-off Satellittbilder Lenkebibliotek Ordliste Programvare Læreplaner Konkurranser Prosjekter, aktiviteter Nyhetsnotiser Nyhetsbrev Blogger Forum		Viktighet for vitenskapen Frem til romalderen ga de totale solformørkelsene oss den eneste sjansen til å observere solas ytre atmosfære. Forskere valfartet fra hele verden med sine instrumenter for å utnytte de få minuttene formørkelsene varte.   Det er utrolig å tenke på at man i løpet av et liv bare fikk noen korte glimt at det som for oss og jorda er svært viktig – solas korona og kilden til solvinden. Fordi solas lys er så intenst, og fordi lyset blir spredt i jordatmosfæren, er det umulig å observere solas ytre atmosfære fra bakken. Det har vært et problem fordi det er i denne delen av atmosfæren mange viktige fenomener opptrer. Eksempler er utbrudd, såkalte koronahull, solvinden osv.   Etter at vi fikk observatorier i rommet, som f.eks. SOHO, har forskerne kunne studere solatmosfæren i lang tid av gangen. Dermed har vi fått en helt annen forståelse om sola og hvordan den påvirker jorda. Vi kan også varsle utbrudd på sola som kan forårsake skader på den menneskelige aktiviteten - strømforsyning kan bryte sammen, satellitter bli ødelagt, kommunikasjon bryte sammen osv.   Solformørkelse bekreftet Einsteins teori Albert Einstein kom i 1915 med sin generelle relativitetsteori. Denne gir mange overraskende forutsigelser. Blant annet skal tyngdekraften fra tunge legemer avbøye lysstråler. Men det trengs svært store og kompakte masser for at denne effekten skal bli merkbar. Selv hele jordas masse lager bare svært ørsmå effekter. Einsteins teori kunne brukes til å forutsi hvor mye sola bøyer lyset. Sola har mye større masse enn noen av planetene og skal bøye lyset langt mer enn disse. Problemet for forskerne som skulle teste om teorien var korrekt, var solas intense lys. Dette lyset gjør at det er totalt umulig å observere stjerner som står rett ved siden av sola på himmelen (stjernene ligger selvsagt MYE lenger borte).   I 1919 fant det sted en total solformørkelse som ville gjøre det mulig å teste Einsteins teori. En rekke forskere deltok og målte avstandene mellom stjernene under totaliteten. Det viste seg at stjernene som lå nær den formørkede solskiven, hadde flyttet seg i forhold til sine nabostjerner. De hadde en litt annen posisjon enn når de ligger langt fra sola på nattehimmelen. Posisjonsforflytningen stemte med Einsteins teori. Dette var den første av en rekke bekreftelser på forutsigelsene i Einsteins berømte teori.   Dette temaet inneholder også: - Månebanen - Hvor ofte er det formørkelser? - Total solformørkelse - Partielle og ringformede solformørkelser
	Sarepta er en tjeneste fra Nasjonalt senter for romrelatert opplæring, www.narom.no i samarbeid med Norsk Romsenter, www.romsenter.no. Kontakt Sarepta