Om Sarepta Søk English Íslenska
Vårt strålende univers Sola Sola og solsystemet Tidlig kunnskap om sola Solas struktur Solas ytre lag Solaktivitet Nordlysets mystikk Solformørkelser Solas utvikling Moderne ferder Lenker SOHO overvåker sola Solsatellitten Hinode Vår naboplanet Venus Utforsk planeten Mars I bane rundt Saturn Satellitter i bane Romsonder og bemannede romfartøy Jorda sett fra satellitt Satellitter overvåker jorda Jordobservasjon og GIS Spinn-off Satellittbilder Lenkebibliotek Ordliste Programvare Læreplaner Konkurranser Prosjekter, aktiviteter Nyhetsnotiser Nyhetsbrev Blogger Forum		Inn i satellittalderen Rakettobservasjoner varer meget begrenset tid fordi rakettene faller ned igjen. Observasjoner fra satellitter kan derimot gjøres over lengre tid fordi satellittene har mer eller mindre stabile baner som holder dem oppe i dager, uker og til og med mange år.     De første satellittene: Sputnik 2 og Vanguard 3 Vanguard-satellitten. De første målingene fra satellitt av ultrafiolett stråling og røntgenstråling fra sola ble gjort fra Sovjetunionens Sputnik 2 i 1957. Den første amerikanske satellitten med solinstrumenter, Vanguard 3 i 1958, var mislykket. Nærmere studier av banen til Vanguard 3 ledet imidlertid til oppdagelsen av at jordas ionosfære utvider og trekker seg sammen, som en følge av daglige og mer langvarige variasjoner i solas utsendelse av ultrafiolett stråling og røntgenstråling.   SolRad 1 (1960–1976) SolRad 1. SolRad 1 (engelsk forkortelse for Solar Radiation), som ble skutt opp i 1960, var den første i en serie av satellitter som observerte ulike bølgelengdebånd i ultrafiolett stråling og røntgenstråling. Satellittene ga langvarig dekning av endringer i solas stråling på disse bølgelengdene frem til 1976. SolRad viste oss at solas utstråling av røntgenstråling er svært variabel og langt mindre variabel i ultrafiolett. Satellittenes instrumenter kunne ikke ta bilder i røntgenstråling, men observasjoner gjort under solformørkelsen i 1966, viste hvordan røntgenstrålingen kom fra små, isolerte områder, mindre enn 1 bueminutt i diameter. De er dermed mindre enn de hete kjernene i aktive områder.   OSO-ferdene Modell av OSO-satellittene. Satellittene med nummer 1-7 hadde samme utseende. I 1962 startet en ny serie solsatellitter – OSO-ferdene. OSO er forkortelse for engelske "Orbiting Solar Observatory". Hensikten var å følge sola gjennom en full 11-årssyklus med nesten identiske instrumenter for å observere i ultrafiolett stråling og røntgenstråling. De første OSO-satellittene kunne observere detaljer ned til omtrent 1 bueminutt på sola. Dermed kunne de følge store, aktive strukturer og utstråling forbundet med solas supergranulasjon i flere spektrallinjer dannet ved ulike temperaturer. OSO-8 (1975–1978), som var den siste i serien, kom etter Skylab (1973–1974) og var ulik de første ferdene.   Ariel 1 (1962) Tegning av Ariel 5. Storbritannia skjøt opp sin første solforskningssatellitt, Ariel 1, i 1962. Satellittens instrumenter målte solspekteret i røntgenstråling med bølgelengder 0,4–1,4 nm. På disse bølgelengdene økte strålingsintensiteten med en faktor 10 eller mer under flares! Dette var svært interessant for å forstå økning i ionisasjon i D-laget i jordas atmosfære under slike utbrudd på sola. Flere grupper av britiske forskere deltok med instrumenter i OSO-programmet, blant annet OSO–4, OSO–5 og OSO–6. Dette utviklet seg senere til deres sterke deltagelse i prosjektene SMM, Yohkoh og SOHO.   Skylark (UK)–rakettene (1964-1968) De britiske Skylark-rakettene sendte på 1960-tallet opp flere instrumenter for å studere solas ultrafiolette stråling. I 1968 oppnådde man med disse for første gang spektra av både solranden og solskiven i bølgelengdeområdet 150-220 nm. Disse observasjonene gjorde det mulig å bestemme temperaturstrukturen i solas ytre atmosfære ved temperaturer rundt 100 000 grader C. Ved hjelp av en rekke prosjekter i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene klarte forskerne å bestemme temperaturstrukturen mellom kromosfæren og den nedre koronaen.   Skylab Observasjon av sola fra Skylab 2. I mai i 1973 sendte den amerikanske romorganisasjonen NASA opp en romstasjon som de kalte Skylab. Den var full av diverse måleinstrumenter, bl.a. fem røntgenteleskop og ultrafiolette teleskoper, to TV-kameraer m.m. På denne måten kunne de observere ikke bare det synlige lyset fra sola, men også de usynlige strålingene, slike som røntgenstråler, gammastråler, ultrafiolett lys og infrarødt lys. Instrumentene om bord var mye større enn de tilsvarende instrumentene på OSO-ferdene. Dette var en revolusjon i forhold til de første observasjonene ca. 15 år tidligere!   Bilde av sola fotografert fra Skylab 19. desember 1973. Med så høy oppløsning som disse instrumentene ga, kunne forskerne se at solas overgangssone og korona er bygd opp av magnetiske løkker som inneholder det hete solare plasmaet. Flares forekom i løkkene, og det ble oppdaget at mindre områder i flarene hadde temperaturer helt opp i 20 millioner grader C. Bildene viste at løkkene og faklene blir revet løs fra soloverflaten og danner det som siden er kalt koronamasseutbrudd (CME-er). Med Skylab oppdaget solforskerne koronahull. Fra tid til annen viste det seg at solvinden rundt jorda hadde dobbelt så stor hastighet som vanlig. Kilden til disse ”stormene” var koronahull nær solas ekvator. Man oppdaget at sola kan ha mer permanente koronahull ved polene.   Dette temaet inneholder også: - De første observasjonene - Moderne romstudier av sola - Cluster-satellittene overvåker solvinden - Norsk forskning på Cluster - Den hittil største avstanden mellom Cluster-satellittene på femårsdagen - Cluster gir ny kunnskap - Fra "makro" til "mikro" – virvler observert av Cluster - Oppsiktsvekkende Cluster-resultat - Ulysses utforsker solas polarområder - Genesis samler prøver av solvinden
	Sarepta er en tjeneste fra Nasjonalt senter for romrelatert opplæring, www.narom.no i samarbeid med Norsk Romsenter, www.romsenter.no. Kontakt Sarepta